Det er rart hvordan det å sove alene i noe så stort som en trippelseng får en til å tenke. Kommer man til å sove alene resten av livet? Er man en av dem som rett og slett ikke er ment å finne noen å dele livet med? Kommer jeg til å dø, ensom og alene, om 60 år eller lever jeg sammen med den ene personen som "makes my day"?
Jeg tror mennesket er skapt til å tilbringe livet sammen med en annen person. Man hører historier om gamle ektepar som dør hånd i hånd samme natt. Kan man være så knyttet til en annen person at det mentale påvirker det fysiske? Og i så stor grad at man, for eksempel, kan dø av sorg?
Og dersom med mentale kan påvirke det fysiske, kan man da dø av ensomhet?
Jeg tror det er veldig mulig å dø av ensomhet. Men jeg tror også at fokuset på å finne "the one", eller som du skriver; den ene som "makes my day", er altfor stort blant unge i dag. Jeg tror, og håper, at det til slutt handler mer om å selv være "the one".
SvarSlettVi som unge i dag blir påvirket fra alle kanter. Vi ser (altfor?) mange romantiske komedier, og klissete filmer som setter standarden for hva vi forventer i et forhold. "Vi" ser på Paradise Hotel, som også kan gi et forvrengt bilde av "kjærlighet" og ikke minst sex. Vi blir "lært opp" til å velge og vrake. Vi lærer at sex er greit. Alltid. Overalt. Med hvem som helst. Det er trist.
Jeg tror det går ann å dø av ensomhet.
Jeg tror det går ann å bli ensom av å prøve for mye. Av å velge og vrake.
Dette gikk kanskje litt uteom ditt innlegg, og var kanskje ikke i samme kategori som tankene du hadde i trippelsenga. Men jeg skriver likevel. Fordi du får meg til å tenke :) - Sandra