Vannlating med strake knær

Fant en liten sak i Pondus her om dagen jeg ville dele med dere alle sammen. Altså ikke jeg som har skrevet denne, ville bare dele den :)

I tusenvis av år har menn stått urørlige bak trestammer med en bue i hendene og pekt på et byttedyr ved vannhullet. Mennenes status hjemme i hulen har vert uløselig knyttet til treffprosenten. Nå for tiden står ingen av oss urørlige bak trestammer med bue i hendene og peker på byttedyr ved vannhullet. Nå står vi urørlige bak en låst dodør med noe annet i hendene og peker på selve vannhullet. Og statusen vår hjemme i hulen, er fremdeles uløselig knyttet til treffprosenten.

Dette er et fenomen kvinner aldri kommer til å skjønne. At menn er drevet av sin biologi til å prøve å treffe noe. Men først forsvant jakten, da naturalhusholdningen bukket under for lønnet arbeid og regelmessige trygdeytelser. Og i skolegården er til og med snøballkasting stigmatisert som risikoadferd.

Den eneste maskuline målsøkingen som gjenstår, må utføres bak låst dør og i dølgsmål. Som om stående tissing skulle involvere noe skjendig, unaturlig og forbudt. Men hallo, hvis vi hadde villet blotte oss, så hadde vi ikke låst døren!
På toalettet kan kvinner bare sette seg ned og la det stå til, mens de tenker på alt mulig annet. Vi menn kan aldri slappe av, selv her må vi være på alerten, alltid våkne og påpasselige.

Dere damer trenger aldri tenke over hvilket trykk blæren kommer til å utsette ledningssystemet for under de gitte forhold. Her må vi menn så å si med stor fingerspissfølelse strupe snoken på et tidels varsel, om trykket skulle vise seg uforsvarlig høyt. Og akkurat som vi i militæret måtte stille siktet fordi geværløpene dro mot høyre eller venstre, så har vi her den samme utfordringen.

En annen utfordring er om man hoste, nyser eller blir skremt av noen som tar i dørklinken når man forretter sitt ærend. Ved hjelp av intrikate fysiologiske lover om muskelsammentrekninger kan det da bli skjolder på tapetet forbausende langt unna.

Når kvinner dresserer sine menn, terper de igjen og igjen på hvorfor det i alle dager er nødvendig å stå og tisse. Kan de ikke bare sette seg ned, slik som dem? Hva er egentlig i veien med disse grobianene som står der med en lekk rullekebab i hånden og på ett blunk får et gullene rent bad fra Bonytt til å lukte som en soldatlatrine?

Disse kvinnene skjønner ikke at vannlating med strake knær er en vitenskap, en lidenskap, en livsstil og en edel maskulin idrett.