Hvor ender vi opp

I det siste har jeg tenkt en del på hvor vi ender opp når vi dør og hvordan det er der. Jeg har selv, i løpet av det siste året, mistet begge besteforeldrene mine på farssiden. Jeg hadde ett nært forhold til dem og det er jo naturlig at jeg tenker på hvordan de har det nå.

Jeg tror det er mange som går rundt med disse tankene. Jeg snakket senest i dag med en elev ved skolen som hadde opplevd at far hadde fått hjerteinfarkt. Selv om alt nå står bra til, tenker eleven fortsatt mye på dette, noe som jo er helt forståelig.

Dette fikk meg til å tenke.
Hvor mange av oss tenker "aktivt" på døden? Bruker vi så mye tid på å spekulere over døden at vi glemmer å leve? Er døden en så naturlig del av oss at vi ikke vil klare å leve ordentlig uten den? Driver den oss framover?

Spennende tanker..